Muhammedkarikaturer

Siden jeg er en politisk karikaturtegner burde jeg vel tegne en karikatur av Muhammed, i solidaritet med den danske tegneren Westergaard som ble angrepet av en fanatiker utstyrt med øks nå nylig? Er jeg feig fordi jeg lar være?

Det er en komplisert spørsmålstilling og mange vil aller helst forenkle og gjøre det enkelt for seg ved å male opp et sort-hvitt bilde i beste Bushstil.

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener at mediene har gitt etter for terroren ved ikke å trykke tegningene og det ligger noe i det han sier. Som en slags massiv demonstrasjon burde medier over hele verden vise fram disse tegningene som har skapt slikt oppstyr og som enkelte krefter søker å utnytte for sine perverterte formål.

Men det finnes også mye annet som media burde ha gjort og burde gjøre. Media har stort sett spilt på lag med de som har interesse av å skape en ny, ytre fiende etter Sovjetunionens fall. Så kan man spørre seg om hvem som måtte ha interesse av slikt og svarene blir sikkert mange. Det burde imidlertid ikke være tvil om at en slik interesse finnes og at den har maktpolitiske fortegn. Radikale islamister og fanatiske terrorister pekte seg ut som passende objekter for en ny, ytre fiende. Problemet er bare at man samtidig stigmatiserte over en milliard mennesker som tilhører Islam.

Da ayatollah Khomeini kom med sin famøse fatwa mot forfatteren Salman Rushdie, ble dette fordømt av 45 ut av 46 muslimske stater men dette er noe vi ikke hørte eller hører noe om. Vi lever i stedet med inntrykket at omtrent alle muslimer er tilbakestående mennesker økonomisk og sosialt og at de til stadighet stormer ut på gatene og skriker og roper blodtørstige slagord. Resten er blodtørstige og sinnsyke terrorister som står klar til å drepe alle som en. Dette er det bildet media har hamret inn over lengre tid. Som en motvekt til dette får vi nå og da en artikkel om snille og velintegrerte muslimske innvandrere som et slags alibi for all propagandavirksomheten.

Midt i alt dette skal vi altså kjempe for det frie ord ved å tegne karikaturer av Muhammed. Gjør vi ikke det, blir vi sett på som feige og terroristers medløpere.

Er det tillatt å spørre på hvilken måte det frie ordet vil bli styrket ved at man i stedet løper propagandamakernes ærender? Er det ikke nettopp det man gjør ved å framstille Islam som en kilde til terror og undertrykkelse og ved å antyde at over en milliard mennesker er fullstendig på villspor og aller helst burde kristnes med vold?

Men det er jo ikke det som er hensikten, protesterer mange. Man vil demonstrere at man har rett til å si hva man vil og trykke hva man vil.

All heder og ære til de som har slike hensikter men det må også være tillatt å tenke litt videre uten å bli beskyldt for å være feig. Jeg er interessert i å slå til mot terrorister og å bekjempe fryktens og hatets regimer og kan jeg bidra til det ved hjelp av mine tegninger så gjør jeg det gjerne, men fremdeles ser jeg ikke helt hvordan man gjør det ved å rette baker for smed.

For å gjøre det tydeligere; hvis jeg ønsker å rette søkelyset mot all hykleri og dobbelmoral innenfor kristne miljøer, hvor velegnet er det da å tegne karikaturer av Jesus og Jomfru Maria? Visst kunne man provosere fram en del reaksjoner - som sikkert ikke ville vært så voldsomme som de media har fokusert på når det gjelder Muhammedkarikaturene - men ville slike karikaturer vært hensiktsmessige? Hvordan ville de ha klart å få fram hykleriet og dobbeltmoralen i en del kristne miljøer? Ville de ikke ha stemplet hele kristendommen og alle kristne i stedet?

Dette ville for så vidt ha vært helt i sin orden om det var det som var hensikten. Hvis man er ute etter å framstille religiøsitet som noe latterlig og absurd, så er man i sin fulle rett til det og ingen fanatikere har den minste rett til å myrde av den grunn. De religiøse må bli så opprørte og fornærmet de vil, men det gir ingen den minste grunn til å forby slike ytringer.

Naturligvis må man ta forbehold for slikt som kan anses å være ren hets, men bortsett fra dette, er jeg enig i at det ikke kan finnes grenser for hva man kan si eller uttrykke. Hvis noen mener at Muhammed hadde feil og at han var et dårlig menneske og det som verre er, så må de få lov til å gi uttrykk for sine meninger - men vi kan da kreve at de begrunner og utdyper og forsvarer dem. Hvis det bare er løse påstander som de tar ut i fra luften, begynner det å ligne hets.

Slike grenser må vi også ha innenfor ytringsfrihetens rammer. Ytringsfrihet betyr ikke frihet til å mobbe eller hetse.

Hva slags situasjon står vi overfor? På den ene siden har vi fanatiske grupperinger som anser at frykt og terror er legitime våpen. På den andre siden har vi maktmennesker som ser det som opportunt å holde seg med en ytre fiende. I tillegg har vi våre egne forvirrede fanatikere og rasister. Alle disse ser frykt og hat som velegnede midler til å fremme sine egne interesser. Mellom disse står alle vi andre. Blant dem regner jeg også majoriteten av muslimer.

Hvis jeg tegner en karikatur av profeten Muhammed med en bombe i turbanen, hva har jeg da gitt utrykk for? I hvilken grad bidrar jeg til å støtte de kreftene som ikke er interessert i å bruke frykt som våpen? I hvilken grad bidrar jeg til å støtte de kreftene som har skapt og opprettholder den situasjonen vi befinner oss i?

Jeg har tegnet karikaturer av siklende islamske fanatikere som er klar til å piske og voldta kvinner og jeg har tegnet karikaturer av blodtørstige ayatollaher og muslimske terrorister og av bin Laden himself og ingen har noensinne kommet på å true meg for dette. Jeg tror og håper at jeg har rammet rett med slike karikaturer og at til og med muslimer som måtte ha sett dem, kan ha dratt på smilebåndet. Jeg håper at jeg kan ha bidratt til at respekten for terrorens håndlangere har minsket en ørliten tanke. Samtidig håper jeg at mine verk på ingen måte har bidratt til å skjære alle muslimer over en kam.

Jeg kan ha mine meninger om religiøsitet rent generelt og dette kan sikkert uttrykkes ved hjelp av karikaturer men jeg anser at jeg da også må kunne begrunne hensikten med mine tegninger.

Jeg kan være enig med Kokkvold at media burde demonstrere overfor alskens fanatikere at ytringsfriheten lar seg ikke hindre - men jeg spør meg også hvordan man kan gjøre det uten å løpe propagandamakernes ærender? Jeg avskyr slike mennesker som bin Laden og ayatollah Kamenei og karikerer dem av hjertens lyst, men av det jeg har lest om Muhammed er det ingenting som gir meg lyst til å karikere ham. Tvert i mot virker det som han stort sett var et sympatisk og romslig menneske som hadde stor respekt for andre og som dessuten faktisk slo fast at det ikke må eksistere tvang i religionen. Hvordan har da disse fundamentalistiske fanatikerne fått for seg at de har rett til å drepe folk som ikke har den rette tro kan man spørre seg om. Men hører vi noen stille disse spørsmålene? Hører vi noen påpeke at folk som Taliban og al-Quaida bryter mot grunnleggende læresetninger i Islam når de dreper kvinner og barn og andre sivile som ikke deltar i krigshandlinger? Dette er det mange muslimske lærde og andre som hevder om og om igjen, men når de fram i vestlige media? Ytterst sjelden. Burde vi ikke støtte disse med alt hva vi har? Gjør vi det? Og hvis vi ikke gjør det, hvor effektiv er da vår påståtte kamp mot terror?

Kanskje media burde trykke disse tegningene som en demonstrasjon, men det er mye mere media burde gjøre og som de ikke gjør.

Vi befinner oss i en ytterst betent situasjon hvor en bestemt gruppe mennesker er i ferd med å demoniseres. Et klima som er gjennomsyret av hat og mistenksomhet og frykt er blitt skapt. Sterke krefter på begge sider ser det som i sin interesse å forsterke dette. Manglende kunnskaper og historieløshet er en utmerket grobunn for de frøene de vil så.

Kunnskap er det eneste effektive våpenet vi har mot dette, men for å oppnå kunnskap må vi anstrenge oss. Dessverre velger de fleste det enkle framfor det kompliserte og kunnskap er ikke egnet til å forenkle.

Spådommer

Det er kanskje en uke for tidlig med spådommer da nyttårsaften er tiden for slikt, men jeg leste akkurat i Guardian om en øyevitnesskildring til hvordan Kina torpederte klimamøtet i København og ydmyket Obama og dermed det som ofte beskrives som verdens eneste supermakt, USA.
Allerede tidlig på 80-tallet begynte jeg å si at om vi var kloke, burde vi lære oss mandarinkinesisk. Årsakene til at jeg sa det, var to. En halvgal friker I Bergen brukte å si at de gule kommer så vi skulle passe oss vel! Det slo meg at det ikke var så dumt sagt og tenkt da kineserne tross alt utgjør en fjerdedel av jordens befolkning og logisk sett vil de før eller senere gå fremover, økonomisk såvel som politisk og militært, i kraft av sitt antall alene, men også siden vi snakker om en eldgammel kultur. Mens Europa var en ussel utmark i verden, var Kina Midtens rike.

Vi er mange som er gått inderlig lei av den amerikanske kulturimperialismen sammen med den økonomiske og den politiske men det hender ofte at jeg lurer på hva som vil komme i stedet. Et politisk vakuum ville nok være det verste da det ville åpne for et bikkjeslagsmål mellom flere aktører, den ene mere hensynsløs enn den andre, som ville slåss om å kapre til seg de beste bitene fra verdens kjøttfat. Derfor kan det nok sees som positivt at Kina allerede nå tar mål av seg til å bli verdens ledende supermakt. USAs tid er over, så mye er klart. Obama er en politiker som kunne bygge opp igjen det Bush og de neokonservative klarte å rasere, men i København viste Kina klart at de ikke kommer til å la ham få lov til å bli verdens nye helt. De vil agere kynisk og hensynsløst og vil antagelig lykkes.

Det virker ikke som om man her i Vesten riktig har forstått hva som holder på å skje. Man tror fremdeles at Kina vil være Vestens sweatshop og leverandør av billig arbeidskraft og leketøy og glemmer at slik så vi på Japan på 60-tallet og på Korea på 80-tallet. Før det arrogante halvsmilet har tørket bort fra våre forvirrede ansikter, har de to landene begynt å dominere med sin overlegne teknologi. Det samme holder på å skje med Kina og med India. I dag ser vi med nedlatende overbærenhet på kinesiske og indiske billigbiler men i morgen kommer det til å være de bilene vi vil ha. Om vi har råd.

Jeg tviler på om kineserne er ute etter å ta igjen når det gjelder Vesten, selv om de som alle land som vi har undertrykt og utbyttet kunne ha hatt sine årsaker til det, men de er uansett interessert i å sette oss på plass og lære oss hvem som er den nye herren i huset. Det betyr at vi kan få se mere slikt som i København.

Vi skal heller ikke glemme at tross sine feil og mangler, er USA tross alt et slags demokrati mens Kina ikke er det. På den annen side tror jeg at vi ikke helt forstår Kina på dette området såvel som på mange andre. Vi ser altfor mye med vestlige øyne og tankene våre blir deretter. Trinn for trinn åpnes Kina opp og det gjelder også den egne befolkningen men de kommer ikke til å gjøre samme feil som i Sovjet. De vil gi så mye frihet som behøves for at ting skal utvikle seg men så lite at de fremdeles kan styre utviklingen. Når det gjelder resten av verden, kan nok vi her også få oppleve kinesisk påtrykk som vil angår hvordan vi velger å innrette våre samfunn. Vi vil kanskje bli nødt til å svelge mere enn hva vi kan forestille oss i dag, så vante er vi med å tilhøre verdens elite. Vi har ikke tilhørt dem lenge, historisk sett, og det kan hende at den epoken allerede er over.

Hva bør vi gjøre? Det fornuftigste ville være å lære oss så mye som mulig om kineserne, det kinesiske samfunnet, kulturen og historien. Deretter ville det nok ikke være så dumt om vi like godt først som sist ville oppgi alle holdninger og idéer om européeres overlegenhet. Det kommer ikke til å bli så lett å hevde slikt i tiden fremover. Vi kunne begynne med å lære oss historien sett fra andre perspektiv enn den eurosentriske. Da ville vi oppdage at sett fra et kinesisk perspektiv er Vestens dominans ikke noe annet enn en historisk parentes.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Svevende tanker

En tanke slo meg her om natten og jeg vil forsøke å spinne videre på den her, selv om slike intuitive innfall normalt behøver tid på seg for å utvikles til noe mere konkret, så la oss se på de følgende funderingene som en del av en slik prosess.

Tanken som slo seg ned var temmelig høytflyvende og slike får man hanskes forsiktig med, da de kan utarte til virkelighetsfjernt svermeri helt til man risikerer å miste fotfester totalt. Enten det eller så kan det hele reduseres til uforståelig vås fra en forvirret hjerne, så la oss holde tungen rett i munnen her og sørge for å ikke miste balansen!

Intuitive tanker presenterer seg ikke først og fremst som ryddige setninger som pent og pyntelig følger grammatikalske regler, men er mere likt et bilde fra hvilket man kan utlese mening etterhvert.

Denne tanken var omtrent som følger: Hva om all religiøs aktivitet dypest sett er uttrykk for menneskehetens streven etter å komme til bevissthet om seg selv?

Men hva innebærer så dette?

Først og fremst at det vi har gitt navnet Gud egentlig er den samme bevisstheten, altså den samlede menneskehetens bevisste tanke.
Det er én måte å uttrykke det på. En annen kunne være å si at det vi har gitt navnet Gud har manifistisert seg i menneskeheten.

Vi må nesten gi oss over til noe tilnærmet poesi, en poetisk uttrykksmåte og en poetisk måte å nærme oss dette på, da vårt logisk funderte språk ikke strekker helt til. (Naturligvis kan det jo også forholde seg slik at det er min egen evne til å tenke logisk som ikke strekker til, men vi får la det ligge og komme oss videre ved hjelp av det som står til råds for meg.)

Det paradoksale er jo også at en slik tanke for det første kan innebære at vi kan frigjøre oss fra det klamme grepet så mange føler hefter ved det religiøse, samtidig som den kan lede til et forhøyet og oppløftet syn på det rent menneskelige. Det religiøse kan sees å være menneskehetens dypere psykologiske grunner. Vi snakker altså om menneskenes samlede Jeg. Dette jeget uttrykkes videre i hvert enkelt menneske som slik absolutt kan sies å være "skapt i Guds bilde".

Men for å gripe det hele an mere visjonært/poetisk, som sagt, så kan vi kanskje si at det vi kaller Gud går igjennom en slags transformasjon hvori det er nødvendig å "miste seg selv" for så å våkne opp til seg selv på nytt, våkne opp som noe nytt i en ny tilstand.

Ja, jeg vet at det foregående virker som fullstendig tåkeprat men la oss se nærmere på det og forestille oss en bevissthet som eksisterer utenfor alt hva vi kjenner til. Problemet er naturligvis at vår forestillingsevne er bundet til vår verden og virkelighet, så vi må nøye oss med en vag og ullen idé. Allikevel, la oss følge tråden videre og anta at denne bevisstheten av en for oss ukjent årsak ønsker å inntre i en ny tilstand, så og si gjenfødes som noe nytt. La oss anta at for å oppnå dette, må denne bevisstheten tilegne seg en helt ny eksistens og at denne er hva vi kjenner som vår virkelighet. Men vi må også anta at denne vår virkelighet kan være uhyre mere komplisert enn hva vi oppfatter til daglig, noe nyere vitenskap også peker på. Videre kan vi anta at denne vår mystiske bevissthet så og si må fragmenteres mere og mere for å kunne tre inn i sin nye tilstand. Vi kunne kanskje si at den gradvis må oppgi seg selv i myriader av fragmenter for til sist å våkne opp som et hele igjen.

Nå, i min tanke er disse fragmentene oss. Menneskene. Du og jeg og alle de andre.

Vår religiøse utvikling har da vært et kollektivt minne om hva det egentlig handler om, samtidig som religiøs aktivitet sammen med moralsk sådan, kanskje kan sees som stadier under hele prosessen. Vi har gått fra å se guder og vesener i alt rundt oss til å nærme oss monoteismen. Og nå?

Ja, det er her de religiøst aktive vil rope stopp og nedkalle alskens forbannelser over slike tanker, men det er godt mulig at også gudsfornektelsen eller ateismen kan sees som ennå et slikt stadium. Men om det nå kan være til noen trøst for de religiøse, anser jeg det for svært lite sannsynlig at det er det siste stadiet, langt i fra! Og dette igjen vil få ateistene til å reise bust da de, som alle som bringer en ny religiøs oppfatning til torgs, anser seg å inneha den absolutt optimale innsikten på dette planet. Ja, de vil også ha seg frabedt at man kaller ateismen en religiøs oppfatning, men hva annet kan det være? Naturligvis kan vi like gjerne finne på et nytt begrep som kunne betegne alt som har med menneskehetens mentale eller dybdepsykologiske tilstand å gjøre, men det ville uansett handle om det samme.

Hvorfor kan så ikke ateismen være det siste stadiet eller det siste ordet i saken? Nå, alt er mulig og også det, så det dreier seg mere om å se den i relasjon til alle tiders religiøse anskuelser og da må man jo innrømme at ateismen er en ganske så trøtt og kjedelig og grå oppfatning, sammenlignet med alt annet. Så for meg og min poetiske freidighet er det alene et argument som holder, nærmest i suveren forakt for knusktørre spissfindigheter og skolemesterlogikk.

Hvis jeg skal holde meg til min opprinnelige tanke så burde det jo også være klart at det er langt igjen før denne bevisstheten som fødes på ny gjennom å fragmenteres i oss, kan våkne opp til seg selv igjen. I det dette skjer, vil ikke virkeligheten slik vi kjenner den, eksistere. Ikke slik vi oppfatter den i dag.

Men uansett hvordan man ser på ateismen, holder jeg det ikke for umulig at den er en absolutt nødvendig del av hele prosessen. Drømmen om guder må til sist opphøre for at vi skal nå videre til det neste stadiet, et stadium som er umulig å forestille seg.

Det er også umulig å forestille seg hvilken rolle individet kommer til å spille i framtiden. Kanskje er individet en bestandig del av det hele og kanskje er også det kun en fase i utviklingen men det er i så fall en nødvendig fase. Hva som også er nødvendig å innse er at vi må komme oss ut av dem dualistiske villfarelsen vi befinner oss i, hvor det er et "her" og et "der", hvor det guddommelige er noe som eksisterer adskilt fra det materielle og hvor det ene anses å være uvirkelige fantasier mens det andre er påtagelig virkelighet. Dette gjelder også den religiøse oppfatningen om en slags kosmiske supermonstre som det er om å gjøre å holde seg på god for med for ikke å gjøre disse forbannet på oss stakkars syndere og at dette skulle være vår endelige oppgave; å være disse monstrenes lydige og underdanige slaver.

Denne dualismen er en illusjon. Hvis vi skal snakke om en Gud er vi en del av den realiteten denne utgjør, på samme måte som det vi benevner det åndelige henger sammen med det materielle og på sett og vis kan sees som to uadskillelige sider av samme sak. Det samme gjelder oss. Uten Gud ingen menneskelighet og uten en menneskelighet, ingen Gud. Vi ser igjen to uadskillelige sider av det samme så når vi snakker om Gud, snakker vi egentlig om oss. Men det omvendte gjelder også. Når vi snakker om oss, snakker vi i bunn og grunn om Gud.

Forstå det den som kan.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Livets sirkel og den ustoppelige utviklingen

En tanke slo meg: var ikke de gamle agrare samfunnene basert på livets kontinuerlige sirkel hvor årstid fulgte på årstid og hvor det var om å gjøre ikke å bryte denne evigvarende rytmen? Slike samfunn måtte være gjennomgående konservative og tradisjonsbundne og så med skepsis på all forandring.

Vårt moderne, vestlige samfunn er tuftet på helt andre prinsipper. Takket være den teknologiske utviklingen er vår velstand ikke lenger avhengig av livets rytmiske syklus og hva jord og hav kan kaste av seg. I stedet har vi utviklet en økonomi og en livsholdning som stiller seg positivt til all forandring. Ingenting må tillates å stå i veien for utviklingen, heter det nå.

Vi må vel kunne si at økonomiens prinsipper har endret seg også, som følge av dette? Jeg er langt fra noen økonom, men logisk sett burde det være slik. I dag handler det ikke om å bygge opp rikdommer basert på begrensede ressurser, noe som var tilfellet i jordbrukssamfunnene. Den teknologisk baserte produksjonen har muliggjort en tilsynelatende ubegrenset økonomisk ekspansjon.

Men hva hender om vi også forsøker å anpassw de gamle primærnæringene til disse nye prinsippene? Hva skjer når jordbruk og fiske industrialiseres og teknologiseres alt mere og man anlegger rent økonomiske perspektiv på driften, uten hensyn til livets syklus og naturens rytme?

Kan det være slik at nettopp når det gjelder disse næringene, vil det før eller siden straffe seg selv om vi forsøker å påtvinge dem andre prinsipper enn hva som er naturlige for dem? Er det ikke nettopp det som skjer når resultatet av såkalt effektiv stordrift blir den ene sykdommen etter den andre og at fiskeoppdrettsnæringen er med på å forgifte havet og alt som lever i det, mens man hensynsløst jager etter profitt? Når man raserer lokalsamfunn og gamle kulturer bygget på det gamle samspillet mellom menneske og natur, tuftet på livets syklus og rytme?

Jeg mistenker det og at det nettopp er derfor det fører galt avsted å anvende de samme prinsippene på jordbruk og fiske som på all annen produksjon. Hvis jordbruk og fiske virkelig skal være bærekraftige næringer i begrepets videste forstand, kan de ikke drives etter samme lønnsomhetsprinsipper som om man skulle produsere bildeler. Hvis vi ikke tar hensyn til den naturlige livsrytmen og lar denne påvirke alt som har med primærnæringene å gjøre, driver vi mot katastrofen.

Dette betyr naturligvis ikke at den sedvanlige produksjonen og de prinsippene den drives etter, nødvendigvis er gale, men vi må overgi vår tendens til å tro at én og samme løsning lar seg applisere på alle områder.

I dag er det nettopp det man synes å tro, også på områder som utdanning og helsevesen. Som når det gjelder primærnæringene som henger så nøye sammen med livets uavvendelige rytme og syklus, så gjelder andre prinsipper for disse områdene, men vi turer fram som blinde høns som ruser etter gyldne korn på bakken.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Høyre, venstre om!

Her om dagen opplevde jeg å bli tiltalt med et "dere på venstresiden" av en av mine venner på Facebook. Naturligvis parerte jeg med at jeg ikke anser meg for å tilhøre hverken høyre eller venstre side, men ferdes der jeg vil.

Dette er imidlertid nok et uttrykk for den menneskelige tendensen til alltid å trekkes mot sidene, mot det perifere eller det ekstreme. En annen venn kalte dette for å bli tiltrukket av åndelige gravitasjonsfelt, uten at jeg vet om dette var et uttrykk som han fant opp selv eller lånte annetsteds fra. Jo nærmere man kommer disse feltene, trekkes man inn mot deres kjerner og ender opp med å identifisere seg med alt hva feltene inneholder. Samtidig vil alt som befinner seg utenfor disse, oppleves som utrygt og direkte farlig og endatil fiendtlig.

Slik også med denne inndelingen i politiske høyre- og venstresider. Dit vil de fleste forsøke å plassere hverandre, også seg selv, antagelig fordi det gir en følelse av trygghet og sikkerhet. Man finner seg et mentalt hjem, et ståsted som det kalles. Så ser man også med mistenksomhet på de som hevder å vandre fritt omkring og viden om. De blir som en slags mentale tatere og slikt folk kan man jo ikke stole på. De må nødvendigvis være røvere og verre pakk.

Nå kan jeg innrømme at jeg kanskje har mest til felles med folk på den politiske venstresiden, men ikke absolutt. Jeg tror dessuten at det ligger mere og mere i tiden at mennesker ikke lengre lar seg plassere så lett innenfor disse rubrikkene. Dette hører sammen med at man ikke lenger er så lojale mot partiene, men søker heller mot ensaksorganisasjoner, alt etter hva som er aktuelt. Men la oss se på hva dette høyre og venstre tradisjonelt står for og hvorfor de står i opposisjon til hverandre.

Forenklet sett kan vi si at venstre står for det kollektive mens høyre representerer individet. Et hvert menneske med en viss rest av fornuft i behold, vil naturligvis ikke se at det skulle behøve å eksistere en motsetning i dette. Vi er alle individer som lever i grupper, altså i kollektiv. Men da vi altså har denne tendensen i oss mot å søke det ekstreme, kjenner vi en tiltrekning i en av retningene, som da er proporsjonal med avvisningen og antipatien for den andre retningen. Dette gjør at vi til slutt blir blinde for det som egentlig er innlysende, nemlig at individet står i et forhold til kollektivet og at kollektivet består av individer. Venstresiden i sin mest ekstreme form, vil at individet skal underkaste seg kollektivet, som om det siste var et uavhengig vesen. Høyresiden på sitt mest ekstreme, der i mot, tror at hvis bare individet får frie tøyler, vil alt ordne seg til det felles beste.

Naturligvis blir begge delene feil. Naturligvis har begge sidene rett til en viss grad. Jo mere man tenker på dette, desto merkeligere fortoner det seg, dette at man i det hele tatt opplever individ og kollektiv som en motsetning. Som nevnt, er det jo en underlig forestilling, dette at kollektivet skulle være et selvstendig vesen som så og si eter individet, det vil si at det egentlig fortærer seg selv, for uten individer finnes det ikke et kollektiv. Hva vi ville få da, ville være en slags stim på samme måte som vi ser det med fisk. Men hva skulle lede denne stimen? I dyrenes verden er dette et mysterium man vel enda ikke har funnet et fullstendig svar på. Hvordan vet stimen at den skal svømme enn hit og enn dit, i perfekt synkron og samstemmig bevegelse?

Men hvis et kollektiv slik blir redusert til en stim, må der altså være noe som leder denne og da befinner vi oss innenfor det vi vanligvis betegner som fascisme. Det interessante er imidlertid at vi når frem til denne tilstanden både ved å gå tilstrekkelig langt til høyre som til venstre. Venstresiden og høyresiden krangler da også om hvem som har vært verst når det gjelder morderiske massebevegelser hvor individene har blitt utslettet og gått opp i en form for stim. Svaret er naturligvis at begge sider kan være like ille. Hovedsaken er at individet går i oppløsning og sammen med dette, også kollektivet i den forstand som dette består av individer som lever i mere eller mindre samvirkning med hverandre.

Høyresiden glorifiserer altså individer men dette leder ofte til at de forbiser det man kunne kalle individets skygge her i det jordiske, nemlig egoismen. Denne er en av våre absolutt sterkeste drivkrefter og det som gjør den så sterk, er at den ikke krever noe som bygger den opp, så og si, noe som setter den i gang. Det rekker med å bli født med fysiske sanser og behov. Disse krever å bli tilfredsstilt og dermed er vi i gang. Samtidig eksisterer det ingen naturlig grense for egoismen. Hvis den således for fritt spillerom vil det til slutt resultere i enhver gruppes sammenbrudd og en alles krig mot alle, til enten en eller ingen står igjen. Dette er noe vi som mennesker må innse og dermed må vi også innse at for at vi skal bestå som art, kreves det at vi balanserer denne kraften med en kraft som ikke nødvendigvis er motsatt, men som virker hemmende på egoismen. "Hemmende" er kanskje et for negativt begrep, da den balanserende kraften i seg selv er positiv. Vi kunne kalle den altruisme, men vi kunne også kalle den kjærlighet.

Men vi må da også innse at det kreves en vilje til denne kjærligheten for at den skal kunne virke. Vi må ville den. Den må rett og slett være resultatet av et bevisst valg og i motsetning til egoismen som er sin egen drivkraft, må denne viljen til kjærlighet hele tiden være til stede. En slik vilje krever også et visst mot og uten at jeg skal gå videre inn på dette her, så vil jeg hevde at motet er i slekt med moralen.

Selv om altså kjærligheten er en kraft som er nødvendig for at kollektivet skal bestå, finner vi at det paradoksalt nok er i individet den oppstår. Det er som individer vi må foreta valget og beslutningene og det er naturligvis dette som høyresiden legger vekt på - men samtidig forblir de blinde for årsaken til at vi bør foreta disse valgene, nemlig av kjærlighet til vår neste, hvilket igjen innebærer kollektivet. Altså amputerer som oftest høyresiden sin egen innsikt og avviser det som kjærligheten retter seg mot, nemlig de andre, kollektivet.

Venstresiden på sin side, mister individet av syne og klarer derfor ikke å realisere sine kjærlighetsideal som forblir ideal og som slike, vil de for alltid forbli i en idealistisk sfære som i verste fall ikke vil få noen betydning for våre handlinger, da disse er avhengige av oss som individer.

Dette er som sagt meget forenklet og krever mere tankearbeide, men jeg tror det kan beskrive dilemmaet som høyre- og venstresidene opplever. Det kan også beskrive hvorfor man som individ egentlig burde omfatte begge deler og ikke på død og liv - bokstavelig talt - føle seg tvunget til enten den ene eller den andre siden.

Hatet og løgnene

Jo mere man forsøker å finne fram til fakta ved å søke seg så nært kildene man evner, ved å følge de veier som står til buds, desto mere føler man en form for rettferdig harme vokse fram i en.

Hvorfor?

Jo, fordi man begynner å se stadig klarere i hvilken grad hatets og løgnenes mestere strammer grepet om våre sinn og sanser. Hvordan propagandaens talerør spyr ut stadig mere fordreide forvrengninger av virkeligheten og hvordan stadig flere faller for demagogenes billige tricks, fordi vi drukner i istykkerrevne fragmenter av virkeligheten, som serveres oss i en usmakelig saus av myter, løgner og fordommer, samtidig som vi i vår intellektuelle dovenskap savner den tålmodigheten og energien som kreves for å skille ut klinten fra hveten og løgnen ut fra sannheten. I tillegg kommer kravet om å kunne se oss selv slike vi er, med våre feil og mangler og den viljen og ydmykheten som kreves for å rette på disse.

Da er det så mye lettere å lene seg mot propagandamestrenes forenklinger og delta i lynsjemobbenes allmenne hylekor hvor selvinnsikt og forståelse drukner sammen med sannheten. Slik framstår verden for en i dag når man forsøker å lime sammen fragmenter for om mulig å få en oversikt.

Det som får meg til å reagere slik akkurat nå, er at jeg igjen holder på å lese om islams historie, denne gangen fortalt av Karen Armstrong. Jeg har ikke kommet så langt før to ting slår meg. For det første i hvilken grad vi her i vest er offere for våre propagandamaskiner og hvor blinde vi er for dette, selv de av oss som burde vite bedre. Vi tror oss å være modige sannsigere når vi velger å delta i hylekoret og taktfast vræle ut de samme løgnene som alle andre. Dette tror vi fullt og fast er å se sannheten i hvitøyet samtidig som vi håner alle forsøk til å se nyanser og kaller dette for å forvrenge virkeligheten, absurd nok. Som sannhetsvitner påberoper vi oss løsrevne fragmenter som vi snubler over her og der og godtar som de er, fordi de passer inn i det vi har bestemt oss for å tro. Dette er som regel ett av to; sort eller hvitt. At det skulle finnes noe mellom disse ytterlighetene, blir for besværlig å forholde seg til, så vi lukker øynene for muligheten og velger forenklingenes besnærende løgn, intellektuelt lettlurte barn som vi er.

Det er i grunnen forbausende hvor mange som har bastante og nærmest urokkelige meninger og oppfatninger om islam, uten egentlig å kjenne mere til dette enn de løsrevne bruddstykkene de får seg servert i media, kanskje oppblandet med noen tekstbrokker her og der som de snubler over på internett, brikker som er sydd sammen av folk som ikke er interessert i sannheten men som gjerne syr sammen sine fordommer av de setningene og avsnittene de synes passer inn i deres agenda. De som velger å tro på dette, kan ellers være ærlige og redelige nok, ja, mennesker som oppriktig tror at de søker sannheten, samtidig som de uten å nøle tror at i dette tilfellet kan man finne den uten å anstrenge seg mere. Hvis man hadde anvendt samme metoder eller mangelen på metode, på andre områder eller temaer, ville de antagelig ha avvist slikt, lett hoderystende, men altså ikke når det gjelder et tankebygg som har fått betydning for bortimot en fjerdedel av jordens befolkning. Denne fjerdedelen klumper man dessuten lekende lett sammen under samlebegrepet "muslimer" og tror seg dermed å vite noe bestemt om halvannen milliard mennesker, om hvordan de tenker og tror, ja, om hvordan de er! Det er i grunnen ganske overveldende.

Allikevel faller det oss ikke inn at vi muligens kan være offer for en forvrengning av virkeligheten, ja for propaganda. Det burde dessuten være interessant å forsøke å finne ut hvem som står bak denne.

Det vil føre for langt å gå inn på detaljer her, hva angår hvilke forvrengninger som serveres når og på hvilke måter disse er forvrengninger. Det får eventuelt komme senere. Her gir jeg bare uttrykk for mine umiddelbare reaksjoner.

Men jeg ville kun ha bidratt til forenklingen om jeg skulle ha stanset her, etter på sett og vis ha fordelt skylden og lempet den over på den ene av to parter, lekende lett og lettvint. Dermed ville det sort-hvite bildet ha bestått og vi kan alle gå hver til vårt, samtidig som vi sliper våre kniver til neste strid, ikke sant? Men så enkelt er det ikke. Den harmen, ja, gjerne raseriet, som jeg kjenner omfatter også "den andre siden", nemlig muslimene selv. Det står nemlig stadig klarere for meg at sterke krefter der forvrenger og fordreier like mye som på "vår side". Dette i den grad at man må spørre seg hvor frontlinjene egentlig går.

Hvis vi mener oss å stå på sannhetens side, hvordan kan vi da forsvare at våre tanker, ord og holdninger bidrar til å sementere falske frontlinjer? Takket være disse, er "vi" jo like meget offere som "dem", ikke sant?

Men hvordan forvrenges så sannheten blant muslimer? Jo, eiendommelig nok ganske likt den måten som den forvrenges hos oss, hvilket burde få noen og enhver til å stanse opp og tenke etter. Jeg tenker nå på de ekstremt fundamentalistiske elementene spesielt, men også til en viss grad på visse mer allmenne holdninger som forekommer i enkelte land og kultursfærer blant de vi kaller for muslimske. Her må vi imidlertid ikke glemme at det dreier seg im et uhyre diversifisert bilde som vi altså har en drastisk forenklet oppfatning av.

La oss gå direkte til noe som var vesentlig allerede for de første muslimene, nemlig det som kalles for ummah, som er det begrepet som beskriver det fellesskapet alle muslimer tilhører. Muhammeds tanke var at hvis Guds vilje og prinsipper bygget på denne, gjennomsyret ummah så ville det gå denne godt. Noe som man jo også opplevde i den første tiden, ettersom araberne slo hele imperier på slagmarken og dannet et nytt imperie før de visste ordet av det. Her kommer imidlertid et av de første ankepunktene mot vår forenklede oppfatning av virkeligheten, nemlig at vi regner denne ekspansjonen som et bevis på at islam er i bunn og grunnen en krigersk religion dom fostrer aggresjon. Når man påpeker at den er tvertom, kortslutter våre propagandainfiserte hjerneceller og det blir tverrstopp så det ryker om synapsene. Man forstår ikke hvordan dette kan stemme overens, da det måtte innebære at virkeligheten består av ulike skikt, så og si, som eksisterer side om side. Dette blir imidlertid for komplisert å forholde seg til, da det krever at vi setter oss inn i historie såvel som antropologi og diverse andre felt. Da er det så mye enklere å forbise det kompliserte og redusere det til et enkelt og lettfattelig sett med slagord.

Men dette at ummah vil trives og frodes hvis Guds vilje med menneskene implementeres og følges, er noe som er en vesentlig grunntanke i islam. Dette er en av grunnene til den allmenne frustrasjonen som råder i store deler av den muslimske verden, da det jo ikke står til å nekte for at ummah til en stor grad ikke trives og vokser i dag og ikke har gjort det på lenge. Denne frustrasjonen har i løpet av de siste tiårene ofte rettet seg mot den vestlige verden, som ofte får skylden for denne tilstanden, hvilket til en viss grad kan ha noe for seg, på grunn av Vestens imperialistiske holdninger og handlinger. Men en annen årsak til dette og som vi her i vest i altfor liten grad er klare over, er at det også kan sees som en skuffet elskers reaksjoner, for så utrolig det enn kan høres så var Vesten faktisk gjenstand for beundring og sett på som idealet blant majoriteten av de muslimske elitene for hundre år siden. Denne beundringen og idealiseringen kunne vi ligne ved en slags kjærlighetsfull tilbedelse. Hvordan det ble til at tilbederen følte seg forrådt og avvist, vil det gå for langt å komme inn på her, men ordet realpolitikk vil kunne gi en antydning. Midt-Østen og Palestinaspørsmålet er også et viktig element. Viktig og komplisert. Realiteten er imidlertid at denne skuffelsen tar seg uttrykk i en total avvisning av alt vestlig i store kretser i dag, kanskje med unntak av populærkulturen, fra leskedrikker til rockmusikk.

Men uansett alt dette, så er det noe vi lærer som individer at selv om det alltid finnes ytre årsaker til at vår situasjon er som den er, så er det våre indre holdninger, vår moralske styrke og integritet og vår personlige karakter som til syvende og sist er det avgjørende og utslagsgivende for hvordan det til slutt vil gå oss i livet. Denne innsikten er imidlertid ikke fullt så enkel og banal som mange konservativt anlagte mennesker vil ha det til, da de gjerne vil skyve ansvaret for nesten over på enkeltindividet, samtidig som de paradoksalt nok vektlegger nettopp ansvaret. De klarer imidlertid ikke å se at dette ansvaret også har en moralsk og sosial side. Enøyd holder de fast på at ansvar kun gjelder for en selv. Når det gjelder andre, skyver de det moralske og samfunnsmessige ansvaret lekende lett til side, samtidig som de roser seg selv og klandrer andre.

Dette er nettopp også en vesentlig side ved de idéene Muhammed kom med, ansvarets sosiale og moralske side.

Her er det man kan spørre seg i hvilken grad dette er framtredende i muslimske samfunn i dag? Er det tilstrekkelig å gi almisser eller kreves det mere? Naturligvis kreves det mere. Å gi almisser til de fattige var noe som hørte tiden til, men vi kan ikke bygge moderne velferdssamfunn på almisser og veldedighet. Velferden må settes i et system og organiseres. Dette burde være selvinnlysende men er det øyensynlig ikke.

I hvilken grad har man innsett dette i muslimske samfunn i dag og hvis dette er en mangel ved disse slik de er organiserte, burde ikke ledende muslimske tenkere vurdere om ikke dette er en årsak til at ummah ikke har det så bra i vår tid, hvis man skal holde seg til Muhammeds tanker?

Men vel så viktig og et aspekt som kommer tydelig fram i våre dager, er situasjonen til halvparten av ummah, totalt sett. Jeg tenker på kvinnene. Det debatteres for og i mot hijab og niqab og burka og alskens plagg som mange muslimske kvinner pålegges å dekke seg til med. Det vanvittige i dette er at det finnes ikke noe grunnlag for noe av dette i det som burde være den viktigste kilden for enhver muslim, nemlig Koranen. Der står det bare noe om at Muhammeds egne hustruer rådes - rådes og ikke kommanderes - til å opptre dømmelig og dekke seg til. Og her kommer vi til noe av det som vekker min harme; hvordan mannssjåvinister forvrenger og vrir Muhammeds ønsker og intensjoner til å passe inn med sine egne ønsker, i grov forakt for opprinnelige idéer. Hvordan kan man tro at ummah kan trives om man undertrykker halvparten av denne?

Det er i dette perspektivet som fundamentalistiske muslimers holdninger og handlinger blir ekstra opprørende. De lyver og de forvrenger det budskapet de sier seg å formidle og enhver rettskaffen muslim, mann som kvinne, burde reise seg i samlet raseri mot en slik uhyrlig blasfemi! Når det attpåtil til myrdes og terroriseres over en lav sko, uten å skjele til om ofrene er uskyldige eller skyldige , så er dette så langt fra Muhammeds budskap at man kunne bli syk av raseri og avmakt. Og at man forsvarer sine groteske uhyrligheter med at fienden også dreper uskyldige, er den mest uansvarlige og umodne og ynkelige unnskyldningen man kan tenke seg. Det er ingen unnskyldning i det hele tatt.

Men det absurde blir grotesk når man hører på de som ofte angriper muslimer og spesielt når man går dem nærmere etter i sømmene. Det finnes såkalte kristne som hyler opp om at muslimer er djevelens barn, mens de selv gjør seg skyldige til like store løgnaktige forvrengninger av det de kaller sin tro og opptrer som om den Jesusen de hevder å elske med en nesten pervers intensitet, aldri skulle ha eksistert, idet de sprer sitt hat og dine forvrengte løgner i en guds navn. Så har vi bedragerske populister som anklager muslimske menn for å være kvinneundertrykkere mens de selv jamrer seg over at de ikke får lov til å brøle og rape i skogen mere som sprengkåte bavianhanner i løpetida og at kvinner kastrerer deres innbilte mandighet, noe de ikke har den ringeste idé om hva innebærer, omtåkete som de er av umodne, testosteronstinne pubertetsfantasier om et uhemmet kjønnsliv. Selv drar de til slutt til fjerne land og strender i håp om å finne kvinner som er desperate nok til å akseptere deres underutviklete umodenhet. Allikevel har de mage nok til å anklage andre for å være kvinneundertrykkere! Hadde det ikke vært så tragisk, måtte man jo ha gapskrattet over det burleske i situasjonen.

Og Muhammed? Det sies at andre menn ble forbauset over hvordan han lot sine kvinner stå opp mot ham og argumentere mot ham. Han gav kvinnene flere rettigheter enn de hadde hatt tidligere og gikk utrolig langt i å likestille dem med menn, spesielt med tanke på tiden og samfunnet han levde og virket i. Skulle en slik mann ha krevd at kvinner skulle krype fram og dekke seg under veritable telt i dag, om han hadde levd? Bare tanken er absurd og man får bare håpe at muslimske kvinner snart reiser seg og forviser mennenes falske idéer til dem historiske skammekroken hvor de hører hjemme. Og man undres dessuten over hva slags Gud det måtte være som ville anse slike petitesser for å være avgjørende for menneskers åndelige utvikling?

At man langt senere så og si kuppet Muhammeds religion og dreide den i en slik retning at den bedre kunne passe patriarkalske ønsker og behov, er ikke noe man kan holde mot ham som da hadde vært død lenge. Men den som søker kunnskap kan bruke dette og andre fakta som argumenter mot fundamentalister.

Til de som ynder å hevde at Muhammed var en pervers pederast, med henvisning til hans yndlingshustrus Aishas alder, er det et par selfølgeligheter å vise til. En er at Arabia for 1300 år siden var et samfunn ganske forskjellig fra i dag. Det samme gjelder forøvrig Norge for de som måtte ha glemt det. Det gjaldt for Muhammed å knytte allianser og ekteskap var en måte. Men med et barn, protesterer noen? Hvem kan bevise at han forgrep seg på barnet? Aisha viste tydelig hvor mye hun satte pris på ham senere, også etter hans død. Er dette en sannsynlig oppførsel av en som har vært offer for en pederasts perverse tilbøyeligheter? Bare hvis man lever i en fantasiverden selv. den samme påståtte pederasten levde dessuten mange år sammen med sin første hustru som var eldre enn ham selv og fikk seks barn med henne. Senere fikk han også andre hustruer som var eldre enn ham og som ikke lenger kunne føde ham barn. Underlig oppførsel av en pederast. Men en logisk oppførsel av en mann som bruker den tidens metoder for å knytte allianser, samtidig som han i mange tilfeller blir en beskytter overfor kvinner som ellers ville stått uten. Men det er klart; slike innvendinger passer ikke inn i ens urokkelige overbevisning, så man avferder dem og holder stø kurs.

Alt som alt sitter man altså igjen med en sterk følelse av å leve i en tid hvor sannheten er trengt fra alle hold og hvor propaganda og forvrengninger råder grunnen sammen med direkte løgner og at dette gjelder alle samfunn. Derfor er det ikke "oss" mot "dem" slik noen øyensynlig helst vil ha oss til å tro, men heller sannhet mot propaganda og løgner og hat.

Den vanskelige balansen og det norske

Den tyske forfatteren Hans Marius Enzenberger gav en gang ut en bok hvor han beskrev Norge som et kontrastenes land; et framtidslaboratorium og et folkelivsmuseum på en og samme gang. Uten at jeg har lest boken, tror jeg han satte fingeren på noe vesentlig der.

Denne kontrasten eller dobbeltsidigheten tar seg også andre uttrykk som jeg fant i en undersøkelse om nordmenns alkoholvaner f.eks. De fleste utlendinger har inntrykk av nordmenn som et meget begersvingende folk, men allikevel er det totale alkoholforbruket langt lavere enn i mange andre europeiske land, selv om man tar med antatt mengde smuglersprit og hjembrent. I den undersøkelsen jeg så, kom noe av forklaringen. Omtrent halvparten av befolkningen drakk svært lite eller ingenting, mens en fjerdedel var det man kan kalle normalforbrukere av alkohol. Den siste fjerdedelen var storforbrukere og er vel helst de som opprettholder nordmenns rykte som heftige begersvingere i det store utland. Vi ser altså igjen tendensen til en kraftig polarisering i den norske befolkning, en polarisering som jeg tør hevde er sterkere her enn i mange andre land.

Dette kommer også til uttrykk i de fleste offentlige debatter. Jeg hadde ikke bodd lenge i Sverige før jeg kom underfund med en helt annerledes debattkultur, som selv om man også der hadde sterke meninger og gav uttrykk for disse, var mere nyansert enn den norske. Det virket å være plass til flere ulike tankeretninger enn to diametralt motsatte, slik det altfor ofte er her i landet. Det samme opplevde jeg senere i Finland og også i Portugal.

Naturligvis kan vi se de samme tendensene til polarisering i alle menneskelig samfunn, da denne er et uttrykk for noe grunnleggende menneskelig, slik jeg ser det. Det jeg vil hevde, er imidlertid at denne polariseringen kommer spesielt sterkt til uttrykk i det norske samfunnet og i de debattene som oppstår der. Den offentlige debatten er imidlertid kun et uttrykk og under denne tror jeg vi finner samme tendens i de såkalte brede lag av folket. Ofte resulterer dette i en manglende evne til å se at en sak kan ha flere sider og dessuten til at meningsutvekslingene tenderer til å bli mere personlige enn hva er tilfellet i mange andre samfunn. Man går lett etter mannen og lar ofte ballen trille sin egen vei og vi får hva jeg bruker å kalle "øksedebatter", hvor det gjelder å hogge ned motstanderne med mest mulig drepende argumenter og karakteristikker og det hele får snart et preg av en slags moderne berserkergang hvor motpartene tyr til alle slags slagvåpen og bruker dem fritt og uhemmet.

Det er denne tendensen til polarisering vi også ser i holdningene til innvandring. Det finnes ikke særlig rom for nyanser, hverken i de brede lag av folket eller hos eliten. De senere er da også redd for å ta i denne debatten, hvilket høyst sannsynlig skyldes en frykt og uro for nettopp disse tendensene, enten de nå er seg bevisste årsakene eller ikke. Det virker som om de har grunn for frykten, da det ikke synes å finnes mange nyanser mellom en helliberal holdning som ofte kan bunne i en idealistisk naivitet, og en erkekonservativ som i mangt og meget bunner i frykt for det nye og det ukjente.

Mellom disse to frontene havner så de debatten dreier seg om, innvandrere fra fjerne land og kulturer, mennesker som ser annerledes ut enn oss og som har fremmedartede vaner. Den ene siden forstår dem i hjel og den andre oser av fiendtlig mistenksomhet.

Noen av grunnene til denne mistenksomheten er naturligvis reell. Det som skjer i verden i dag, med økt mobilitet og innvandring og millioner på flukt fra krig og elendighet og økonomiske misere og politisk undertrykking, tortur og lemlestelse, må nødvendigvis føre til omveltninger som vil komme til å merke de samfunnene som blir utsatte for dette. Noen av grunnene til at man i Norge kanskje kan ha spesielt vanskelig for å handskes med dette, ligger i denne tendensen til polarisering som nevnt, men kanskje også noe som kom fram i en annen undersøkelse nylig. I den framstod nordmenn som de mest tillitsfulle av alle land som var undersøkt. Danskene kom inn som en god nummer to. Noen fortolker da denne tilliten som naivitet, hvilket jo avhenger av synsvinkelen. Men denne tilliten kan fort forvandle seg til det motsatte og er det ikke nettopp det vi ser skjer her og også i Danmark? Igjen kommer det paradoksale i dette, kanskje enda sterkere til uttrykk her. På den ene siden en slags trygg tillitsfullhet hos en del av befolkningen, som står steilt i mot en grunnleggende mistroiskhet hos en annen. Det er sjelden vi finner noen nyanser der i mellom og nettopp dette er det jo som gjør det så vanskelig å føre en konstruktiv debatt om dette.

I stedet får vi en ny taus majoritet som velger å tie stille, stilt opp mot en stadig mere høylydt og voksende minoritet som følger norsk sedvane og ser spørsmålet i kontrasterende sort-hvitt. Dermed skjærer man stort sett alle innvandrere fra visse land og kulturer over en kam, selv om man i anstendighetens navn hevder hårdnakket at man ikke gjør dette og at man såvisst kjenner en Ali og en Fatima. Bildet blir enda mere komplisert av at det også finnes en og annen Ali og Fatima som sier seg enig; nemlig at det finnes problemer og at man må gjøre noe med disse. Det blir bare så vanskelig å se dette som uttrykk for nyanser i stedet for å utbriste triumferende; Ser dere! Vi har rett! Haha!

Norge har inntil ganske nylig vært et meget homogent samfunn, til tross for enkelte innslag av andre folk i noen deler av landet. I utkanten, om vi skal være ærlige. Som et slikt samfunn er det svært dårlig forberedt på en verden i forvandling, slik som den vi gjennomgår nå. Vi kunne kalle det for en ny folkevandringstid. Det er jo en selvfølge at dette vil medføre forandringer i mange samfunn og også det norske. Det konservative trekket i den norske folkesjela opponerer seg riktignok og som et trassig barn, stritter det i mot og hyler: Vikke! Vikke! Vikke! Vikke værra med, jeg ass! Men selv det trassigste barn må gi tapt for virkeligheten. Endringer kommer enten vi vil det eller ikke.

Jeg husker ikke om det er Anonyme Alkoholikere som har laget en slags bønn hvor det uttrykkes noe slikt som at; gi meg kraft til å forandre det jeg kan endre på og til å godta det jeg ikke kan endre på. Enhver som har kjempet med alkoholdemoner og kommet seirende ut av kampen, vet at der i ligger det en sannhet man bare er nødt til å forholde seg til, hva enten man blir med i AA eller ikke. Dette kan også appliseres på situasjonen i dagens verden. Vi kan ikke snu tiden tilbake og vi kan ikke isolere oss fra verden, uansett hvor mye vi ville ønske det. Hvis vi skulle lykkes med det, ville samfunnet bli offer for innavl, så vel fysisk som kulturelt, økonomisk og sosialt. Det er en uvegerlig sannhet man bør innse, jo før jo heller. Å stritte i mot er bortkastet energi.

Vi bør altså lære oss å innse realiteter og ikke trasse i mot, der det er nytteløst. I stedet burde vi bruke energien vår til å undersøke realitetene og lære oss hvordan vi best skal handskes med disse.

Jo, det er nok ikke til å komme bort fra at den kriminelle hverdagen i dagens Norge, har svært lite med Olsenbanden å gjøre. Den har blitt brutalere og råere. Dette er en virkelighet man har levd med i mange andre land og man har lært å forholde seg til den, noe man enda kjemper med her. Dette gjelder imidlertid stort sett alle, også de som roper høyest opp om ulver, om varg i veum. De ser ikke at til tross for denne nye råheten og brutaliteten, er Norge enda et fredelig paradis sammenlignet med stort sett hele verden. For gode nordmenn som har levd hele livet sitt her og som stort sett bare kjenner den store, vide verden fra besøk til ymse ferieparadis hvor man har lært seg til ikke å gå med lommeboka kjekt vippende fra baklomma, virker naturligvis den endrete kriminaliteten uhyre skremmende.

Et halvår i et av de meste kriminelle strøkene i Barcelona, gjør at man får et annet perspektiv. Bandekriger som resulterer i flere døde i uka gjør at man ser at de norske bandekrigene enda er små i forhold. At det myrdes og tortureres også her, er imidlertid så nytt at det er sjokkerende, så sjokkerende at man mister perspektivet. Et hundretall døde etter en helg med gangsterkrig i São Paulo gir også perspektiv. Når man da kjenner folk som bor i disse byene og som lever med dette daglig, gjør at man vet å sette pris på det fredelige Norge.

Men samtidig er det jo ingen ved sine fulle fem som ønsker seg slike tilstander her. Altså ville det være fullstendig feil i å innta en fatalistisk og aksepterende holdning. Det fører også feil å bare bortforklare alt ved å peke på årsakene. Men på den andre siden igjen er det like feil å avvise alle forsøk på å forstå og se årsakssammenhenger.

Det er nettopp her problemene ligger i den norske tendensen til polariseringer og dermed den manglende evnen til å akseptere nyanser. Man oppfatter divergerende meninger og nyanseringer som uttrykk for at man steilt plasserer seg i en innbilt motstanders leir og dermed fyrer man løs med alt hva man har og ender naturligvis opp med en amputert virkelighetsoppfatning. Slik blir man også lett ofre for demagoger og populistiske opportunister, samt alskens konspirasjonsteoretikere.

Fortsatt er det slik at Norge er et relativt fredelig og trygt samfunn, samtidig som dette uten tvil er i endring. Det er fortsatt også slik at majoriteten av de som kommer hit, er fredelige mennesker med redelige hensikter, som er like interessert som oss i å hindre i at det fredelige hjørnet av verden som de har funnet, skal forvandle seg til det de har forsøkt å komme seg unna. Men det er også slik at sammen med de fredelige, kommer det andre, med andre hensikter. Det samme gjaldt også nordmenn som utvandret til Amerika. Ikke alle var ærlige og redelige mennesker og om de var det når de dro, kunne de fort falle for fristelsen og bli uærlige dit de kom.

Men har det noen hensikt i å utvikle en generell mistenksomhet mot alle fremmede og være avvisende mot dem alle? Burde vi ikke kunne lære oss å skille klinten fra hveten? Og samarbeide med de ærlige og redelige og støtte dem i deres streben etter et bedre liv?

Men da må vi også lære oss å se oss selv i perspektiv, uten i fra. Det er ikke lett. Det er som kjent enklere å se splinten i sin brors øye, enn bjelken i sitt eget. Det er noe gode nordmenn burde jobbe med. Bjelken heter kanskje nettopp polarisering?