Byråkratiets ansikt

Ettersom jeg flyttet rundt, virket det som om jeg kom til det ene landet mere byråkratisk enn det andre. Først syntes jeg Sverige virket mere byråkratisk enn Norge, men først da jeg kom til Finland begynte jeg virkelig å forstå Kafka. Imidlertid virker Finland som det rene løsslupne anarkiet i forhold til Portugal!

Samtidig ble byråkratene vennligere og vennligere, virket det som, kanskje fordi de også følte det samme presset som alle andre, så tok man dem med et smil og en skulderrykning fikk man lignende motsvar. I Portugal var det stort sett kun enkelte postfunksjonærer av den eldre garden som viste visse stalinistiske trekk i sin omgang med publikum.

Tilbake i Norge igjen begynner jeg å undre over min antydning til teori virkelig kan ha noe for seg, altså at byråkratenes medmenneskelighet er omvendt proporsjonal med graden av byråkrati i et samfunn. Her finnes virkelig ikke mye byråkrati men jeg har støtt på noen holdninger som jeg ikke har møtt på lenge, ja, ikke siden jeg dro fra Norge, faktisk. Ligger det noe dypt begravd i den norske folkesjela som gjør at om du gir noen ørlite grann byråkratisk makt, mister de all empati og menneskelighet?

Grunnen til at jeg skriver, er at jeg forsøker å rydde opp i det kaoset livet mitt var tidligere og jeg har i flere år betalt ned på det forfalte studielånet og aner nå slutten på dette. Så bestemte jeg meg for å ta fatt på de resterende barnebidragene som også fikk lov til å forfalle, takket være at jeg hadde nok med andre utgifter og kjempet med å holde hodet over den økonomiske vannflata, noe som synes å være et permanent status quo uansett hvordan man innretter seg.

Etter flere forsøk på å kommunisere pr. e-post uten å få svar via samme medium men pr. vanlig post, noe som resulterte i at mange brev til meg havnet i Portugal mens jeg var i Brasil og etter gang på gang ha sendt denne instansen e-postmeldinger, lykkedes det meg til slutt å bryte gjennom muren, da jeg forklarte dem at å snakke i telefon var ganske problematisk for meg, da mine gamle høreapparater holdt på å gå i stykker og jeg enda ikke hadde fått nye. Da myknet det byråkratiske hjertet og jeg fikk endelig et svar.

Nå, så var jeg da klar til å begynne å betale men siden sommeren er lavsesong for meg, rent økonomisk, bad jeg om at jeg måtte få betale kun tusen og ikke femtenhundre den første måneden. Greit, kom svaret. Pr. e-post. 

Måneden etter kommer to innbetalingsblanketter. Én med neste avdrag på femtenhundre og én med krav på de femhundre jeg ikke hadde betalt pluss renter og purregebyr.

...

Hei! Hva er dette? Hadde vi ikke en avtale? Altså sender jeg en e-post og spør hva som foregår og viser til e-postmeldingen hvor jeg fikk beskjed om at tusen var OK. Intet svar.

Ikke før i dag da to brev igjen kommer; ett med krav på de femhundre pluss enda mere renter og purregebyr - og ett som er varsel om inkasso!

Da jeg endelig har fått de nye høreapparatene, kastet jeg meg over telefonen, men akk, for sent. Norge stenger tidlig. Jeg fyrte av enda en e-post men kommer naturligvis til å ringe igjen i morgen.

Hvordan føler man seg når man mottar slike brev? Det føles som et imaginært slag i ansiktet med flat hand. Man føler seg tråkket under byråkratiets støvel. Se, dette er hvor vi mye vi bryr oss om deg, ditt kryp. Dette er hvor mye vi respekterer deg. Du har forbrutt deg mot byråkratiet og er derfor et moralsk undermenneske og vi vil behandle deg deretter.

Naturligvis er det ikke slik og mest sannsynlig er dette et resultat av saksbehandlere på ferie og prosedyrers egen innebygde automatikk, men da er spørsmålet om det behøver å være slik?

Burde ikke byråkratiets ansikt mykes opp? Burde man ikke endre innstilling? Fra å være kontrollorgan til serviceorgan, for eksempel? 

Slike endringer har også skjedd, blant annet i Finland og i Portugal, men etter en slik opplevelse er jeg ikke så sikker på Norge. Henger det enda igjen rester av det gamle byråkratiet hvor det var en arm av maktapparatet som ved siden av rent praktiske oppgaver, også hadde en disiplinær funksjon? 

Når man velger trusler istedet for kommunikasjon og dialog, kan man begynne å lure. Kanskje slike trusselbrev ikke er ment å taes for alvorlig, men de gir uansett byråkratiet et umenneskelig og utilnærmelig ansikt. 

Vil man dette?