Norsk toleransenivå og kulturliv

Jeg så akkurat intervjuet med prinsessen med englene og hun gav inntrykk av å være en avbalansert og rimelig intelligent person, uten at jeg dermed vil si noe om englers væren eller ikke-væren, men måten hun demonstrerte en ikke-fysisk realitet på, var ikke helt borte-vekk og heller ikke hennes argument for hvordan det vi nå ser på som "overnaturlig", simpelthen kan være en del av virkeligheten som vi ikke oppfatter på samme måte som vi heller ikke kan se regnbuens farger utover den delen av spekteret som vi kan oppfatte.

Uansett hva man måtte mene om dette, traff hun imidlertid den imaginære spikeren fullstendig på hodet da hun konstaterte at det her i Norge ikke eksisterer noen toleranse for meninger og holdninger som befinner seg utenfor det som til enhver tid er opplest og vedtatt som det allment godtatte, enten dette måtte være sosialdemokrati, marxist-leninisme, protestantisme og gudsfrykt, markedsliberalisme, langt eller kort hår eller hva som helst mellom himmel og jord.

Det er stort sett bare plass til en mening om gangen i Norge. Trygve Hegnar framstod som en traust og ekte nordmann da han fnysende beskyldte prinsessen for å være en svindler. Intet mindre. Fordi Hegnar vet nemlig at engler eksisterer ikke, så det så! Og vet man det, behøver man ikke argumentere eller underbygge sin viten, nei, det rekker med at man sier at det er slik og dermed behøver man ikke lenger bry seg om saken og kan konsentrere seg på å angripe personene. 

En annen kulturperson hadde aldri hørt så mye tøv på en halvtime som det prinsessen kom med. Det var hva han hadde å si. Slik er norsk kulturdebatt. Man finner fram øksa og så hogger man friskt i vei og den som får flest hoder til å rulle og mest blod og gørr til å flyte, har vunnet.

Julyana trodde at Norge var et åpent og liberalt samfunn, sa hun. Å nei, du tar feil av Norge og Sverige eller Danmark, sa jeg. Norge er stort sett konservativt og moralsk bebreidende. Innskrenket er et annet ord som faller meg i hu. Og denne innskrenketheten befinner seg ikke først og fremst i de enklere lag av folket - nei, det er eliten som er innskrenket her. Det er de som har et meget lavt toleransenivå for hva man kan tillates å mene, tenke eller tro.

Bryter man mot den til enhver tid herskende mening eller isme, blir reaksjonene panisk aggressive og man byr over seg når det gjelder å komme med de mest nedsettende beskrivelsene av den eller de som har våget seg frampå med noe som ikke passer seg.

Norsk kulturliv, mine venner, det glemmer vi. Det er best slik.