Vitenskap kontra tro

Med tanke på hva jeg skrev i det forrige innlegget, burde jeg kanskje utdype hva jeg mener nærmere.

Vitenskapen forvandler seg fra å være vitenskap til en ufeilbarlig guddom når vi overgir hva jeg ville kalle det vitenskapelige prinsipp, nemlig at vi ikke tar noe for gitt uten å stille spørsmål ved det. Når vitenskapelige resultat forvandles til urokkelige dogma, står vi ikke lenger overfor vitenskap men Vitenskap, en guddom som skal tilbes og som aldri kan ha feil.

Jeg tror de fleste vitenskapsmenn og -kvinner kan være enige med meg der.

Det beste ved vitenskapen er at den alltid stiller spørsmål, selv ved det som vi tar for gitt. Den godtar ingenting som sannhet før det er grundig etterprøvd, og selv da er det ikke hundre prosent sikkert at vi står overfor en absolutt, urokkelig og ugjendrivelig sannhet. Om noen år fra nå kan vi ha innhentet ny viten som kan kullkaste alle våre tidligere "sannheter".

Det vi kjenner som New Age, er temmelig uvitenskapelig da man blir bedt om å tro på forskjellige utsagn, gjerne om positive energier som vil oss alle vel. Siden forkler man denne troen i en kvasivitenskapelig drakt for å få den til å virke mere moderne. Til og med sett fra et spirituelt synspunkt kan man stille spørsmål ved om alt er så enkelt og tilforlatelig som disse "holistene" vil ha det til. Hvis det finnes energier vi ikke kjenner til i detalj, hvordan kan vi da tro at disse er komplett ufarlige? Er ikke det som om et barn skulle leke med elektrisitet uten å forstå hva denne energien er for noe? Kan det ikke tenkes at slike energier, om de finnes, ikke er hverken onde eller gode, men rett og slett energier, slik elektrisiteten er en energi - og den skal man helst ikke rote for mye med om man ikke har nødvendig kunnskap.

Dessverre finnes det en sterk tendens også fra de som mener seg å støtte en vitenskapelig holdning, mot å kreve at man blindt skal akseptere en del utsagn, som for eksempel at alt "åndelig" er noe visvas og sykt tøv. Hvis man setter ikke-fysisk istedet for åndelig, burde de fleste av oss ganske snart innse at vi omgåes med ikke-fysiske realiteter hele tiden. Følelser, tanker, fornemmelser, anelser, drømmer - alt dette er ikke-fysiske aktiviteter. Striden står dog om hvorvidt dette har sin opprinnelse i fysiske forhold eller om de eksisterer uavhengig av det fysiske, noe som til syvende og sist kanskje mere er et filosofisk spørsmål. Er denne dualismen kun en illusjon og kan det ikke-fysiske og fysiske separeres i det hele tatt?

Når man sier at engler ikke eksisterer, burde man kunne underbygge en slik påstand logisk. Det holder ikke bare å påstå det. Aksepterer man påstanden uten å kreve en logisk forklaring, beveger man seg inn på troens område, i like høy grad som enhver fundamentalist.

Det intellektuelt redelige ville være å si at dette vet man ikke noe om, eventuelt at man ikke har funnet noen holdbare indikasjoner for deres eksistens. 

Så vidt jeg vet er det ingen som har klart å føre ugjendrivelige bevis hverken for Guds eksistens eller ikke-eksistens. Da blir det like uvitenskapelig å hevde at Gud eksisterer som å si at han eller hun ikke finnes. Tro står mot tro og enhver kan tro hva man vil.