Vitenskap kontra tro

Med tanke på hva jeg skrev i det forrige innlegget, burde jeg kanskje utdype hva jeg mener nærmere.

Vitenskapen forvandler seg fra å være vitenskap til en ufeilbarlig guddom når vi overgir hva jeg ville kalle det vitenskapelige prinsipp, nemlig at vi ikke tar noe for gitt uten å stille spørsmål ved det. Når vitenskapelige resultat forvandles til urokkelige dogma, står vi ikke lenger overfor vitenskap men Vitenskap, en guddom som skal tilbes og som aldri kan ha feil.

Jeg tror de fleste vitenskapsmenn og -kvinner kan være enige med meg der.

Det beste ved vitenskapen er at den alltid stiller spørsmål, selv ved det som vi tar for gitt. Den godtar ingenting som sannhet før det er grundig etterprøvd, og selv da er det ikke hundre prosent sikkert at vi står overfor en absolutt, urokkelig og ugjendrivelig sannhet. Om noen år fra nå kan vi ha innhentet ny viten som kan kullkaste alle våre tidligere "sannheter".

Det vi kjenner som New Age, er temmelig uvitenskapelig da man blir bedt om å tro på forskjellige utsagn, gjerne om positive energier som vil oss alle vel. Siden forkler man denne troen i en kvasivitenskapelig drakt for å få den til å virke mere moderne. Til og med sett fra et spirituelt synspunkt kan man stille spørsmål ved om alt er så enkelt og tilforlatelig som disse "holistene" vil ha det til. Hvis det finnes energier vi ikke kjenner til i detalj, hvordan kan vi da tro at disse er komplett ufarlige? Er ikke det som om et barn skulle leke med elektrisitet uten å forstå hva denne energien er for noe? Kan det ikke tenkes at slike energier, om de finnes, ikke er hverken onde eller gode, men rett og slett energier, slik elektrisiteten er en energi - og den skal man helst ikke rote for mye med om man ikke har nødvendig kunnskap.

Dessverre finnes det en sterk tendens også fra de som mener seg å støtte en vitenskapelig holdning, mot å kreve at man blindt skal akseptere en del utsagn, som for eksempel at alt "åndelig" er noe visvas og sykt tøv. Hvis man setter ikke-fysisk istedet for åndelig, burde de fleste av oss ganske snart innse at vi omgåes med ikke-fysiske realiteter hele tiden. Følelser, tanker, fornemmelser, anelser, drømmer - alt dette er ikke-fysiske aktiviteter. Striden står dog om hvorvidt dette har sin opprinnelse i fysiske forhold eller om de eksisterer uavhengig av det fysiske, noe som til syvende og sist kanskje mere er et filosofisk spørsmål. Er denne dualismen kun en illusjon og kan det ikke-fysiske og fysiske separeres i det hele tatt?

Når man sier at engler ikke eksisterer, burde man kunne underbygge en slik påstand logisk. Det holder ikke bare å påstå det. Aksepterer man påstanden uten å kreve en logisk forklaring, beveger man seg inn på troens område, i like høy grad som enhver fundamentalist.

Det intellektuelt redelige ville være å si at dette vet man ikke noe om, eventuelt at man ikke har funnet noen holdbare indikasjoner for deres eksistens. 

Så vidt jeg vet er det ingen som har klart å føre ugjendrivelige bevis hverken for Guds eksistens eller ikke-eksistens. Da blir det like uvitenskapelig å hevde at Gud eksisterer som å si at han eller hun ikke finnes. Tro står mot tro og enhver kan tro hva man vil.

Moderne overtro

Siste nytt i saken om Prinsessen og Englene er at Jan Guillou mener at hun bør søke psykiatrisk hjelp.

Etter å ha tatt en titt på Astarte Educations nettsider, synes det meg å være en noe hysterisk reaksjon. Jeg fant design, symbolbruk og fargevalg å være typisk, anemisk new age, med milde, duse pastellfarger og dunete englevinger i mykt lys og så videre. Der fantes også det vanlige new age-innholdet om positive krefter og slikt. I det hele tatt temmelig ufarlig, skulle jeg si. En del av prinsessens argumenter i intervjuet med henne, gikk igjen på sidene deres, noe som gir en inntrykk av at det ikke var så originale tanker, tross alt, men kanskje noe hun har lært seg på Holistisk Akademi, et mystisk lærested jeg ikke vet så mye om, men som høres ut som noe tatt fra en Harry Potter-bok.

Hvis prinsessen burde søke psykiatrisk hjelp for dette, er det mange som er i samme situasjon. Dessuten kan man dømme mange historiske profiler til samme skjebne, men naturligvis, i deres tilfelle tyr man gjerne til det hoverende "De visste jo ikke bedre, stakkars" og så rister man bedrevitende på sine kloke hoder. Slik avfeier man tidligere tiders kloke hoder og setter seg på sin høye hest som en annen kolonialherre overfor "de stakkars, uvitende innfødte".

Det absurde med det hele, er at temmelig mange av de som mener seg å være trygt forankret i rasjonell tankegang, er ofre for en moderne overtro som har sine guder og myter.

Hva gjør de når de står overfor noe de ikke finner en umiddelbar forklaring på, noe som virker ubestridelig mystisk? Jo, da tyr de til den trygge Tilfeldighetsguden som alltid beskytter dem fra alt som ikke passer inn i de gjengse og allment tilgjengelige forklaringsmodellene og som derfor virker mildt skremmende og angstskapende. "Det var nok bare Tilfeldigheter", sier de da og dermed virker alt trygt og tilforlatelig igjen. Hva disse Tilfeldighetene er, er det riktignok ikke noen som kan gi et utfyllende svar på. De bare finnes, liksom.

Enda sterkere magi finner man i Vitenskapen. Vitenskapen er antagelig nåtidens mektigste guddom og den utsteder mange budord som alle bør forholde seg til, skal man leve trygt og lenge i riket. Der Tilfeldighetene ikke strekker til med sin magi, kan man med myndig røst tilkalle Vitenskapens guddommelige autoritet, kun ved å uttale de magiske ordene "Vitenskapen sier..." og dermed er man frelst og den treske, forføreriske og tvilende Fienden er styrtet ned i det uvitenskapelige Helvete hvor han skal grilles over myriader av bunsenbrennere til evig tid.

På samme måte som med Tilfeldighetene, er det imidlertid få som vet noe særlig om Vitenskapen. Den bare finnes, liksom.

Norsk toleransenivå og kulturliv

Jeg så akkurat intervjuet med prinsessen med englene og hun gav inntrykk av å være en avbalansert og rimelig intelligent person, uten at jeg dermed vil si noe om englers væren eller ikke-væren, men måten hun demonstrerte en ikke-fysisk realitet på, var ikke helt borte-vekk og heller ikke hennes argument for hvordan det vi nå ser på som "overnaturlig", simpelthen kan være en del av virkeligheten som vi ikke oppfatter på samme måte som vi heller ikke kan se regnbuens farger utover den delen av spekteret som vi kan oppfatte.

Uansett hva man måtte mene om dette, traff hun imidlertid den imaginære spikeren fullstendig på hodet da hun konstaterte at det her i Norge ikke eksisterer noen toleranse for meninger og holdninger som befinner seg utenfor det som til enhver tid er opplest og vedtatt som det allment godtatte, enten dette måtte være sosialdemokrati, marxist-leninisme, protestantisme og gudsfrykt, markedsliberalisme, langt eller kort hår eller hva som helst mellom himmel og jord.

Det er stort sett bare plass til en mening om gangen i Norge. Trygve Hegnar framstod som en traust og ekte nordmann da han fnysende beskyldte prinsessen for å være en svindler. Intet mindre. Fordi Hegnar vet nemlig at engler eksisterer ikke, så det så! Og vet man det, behøver man ikke argumentere eller underbygge sin viten, nei, det rekker med at man sier at det er slik og dermed behøver man ikke lenger bry seg om saken og kan konsentrere seg på å angripe personene. 

En annen kulturperson hadde aldri hørt så mye tøv på en halvtime som det prinsessen kom med. Det var hva han hadde å si. Slik er norsk kulturdebatt. Man finner fram øksa og så hogger man friskt i vei og den som får flest hoder til å rulle og mest blod og gørr til å flyte, har vunnet.

Julyana trodde at Norge var et åpent og liberalt samfunn, sa hun. Å nei, du tar feil av Norge og Sverige eller Danmark, sa jeg. Norge er stort sett konservativt og moralsk bebreidende. Innskrenket er et annet ord som faller meg i hu. Og denne innskrenketheten befinner seg ikke først og fremst i de enklere lag av folket - nei, det er eliten som er innskrenket her. Det er de som har et meget lavt toleransenivå for hva man kan tillates å mene, tenke eller tro.

Bryter man mot den til enhver tid herskende mening eller isme, blir reaksjonene panisk aggressive og man byr over seg når det gjelder å komme med de mest nedsettende beskrivelsene av den eller de som har våget seg frampå med noe som ikke passer seg.

Norsk kulturliv, mine venner, det glemmer vi. Det er best slik.

Byråkratiets ansikt

Ettersom jeg flyttet rundt, virket det som om jeg kom til det ene landet mere byråkratisk enn det andre. Først syntes jeg Sverige virket mere byråkratisk enn Norge, men først da jeg kom til Finland begynte jeg virkelig å forstå Kafka. Imidlertid virker Finland som det rene løsslupne anarkiet i forhold til Portugal!

Samtidig ble byråkratene vennligere og vennligere, virket det som, kanskje fordi de også følte det samme presset som alle andre, så tok man dem med et smil og en skulderrykning fikk man lignende motsvar. I Portugal var det stort sett kun enkelte postfunksjonærer av den eldre garden som viste visse stalinistiske trekk i sin omgang med publikum.

Tilbake i Norge igjen begynner jeg å undre over min antydning til teori virkelig kan ha noe for seg, altså at byråkratenes medmenneskelighet er omvendt proporsjonal med graden av byråkrati i et samfunn. Her finnes virkelig ikke mye byråkrati men jeg har støtt på noen holdninger som jeg ikke har møtt på lenge, ja, ikke siden jeg dro fra Norge, faktisk. Ligger det noe dypt begravd i den norske folkesjela som gjør at om du gir noen ørlite grann byråkratisk makt, mister de all empati og menneskelighet?

Grunnen til at jeg skriver, er at jeg forsøker å rydde opp i det kaoset livet mitt var tidligere og jeg har i flere år betalt ned på det forfalte studielånet og aner nå slutten på dette. Så bestemte jeg meg for å ta fatt på de resterende barnebidragene som også fikk lov til å forfalle, takket være at jeg hadde nok med andre utgifter og kjempet med å holde hodet over den økonomiske vannflata, noe som synes å være et permanent status quo uansett hvordan man innretter seg.

Etter flere forsøk på å kommunisere pr. e-post uten å få svar via samme medium men pr. vanlig post, noe som resulterte i at mange brev til meg havnet i Portugal mens jeg var i Brasil og etter gang på gang ha sendt denne instansen e-postmeldinger, lykkedes det meg til slutt å bryte gjennom muren, da jeg forklarte dem at å snakke i telefon var ganske problematisk for meg, da mine gamle høreapparater holdt på å gå i stykker og jeg enda ikke hadde fått nye. Da myknet det byråkratiske hjertet og jeg fikk endelig et svar.

Nå, så var jeg da klar til å begynne å betale men siden sommeren er lavsesong for meg, rent økonomisk, bad jeg om at jeg måtte få betale kun tusen og ikke femtenhundre den første måneden. Greit, kom svaret. Pr. e-post. 

Måneden etter kommer to innbetalingsblanketter. Én med neste avdrag på femtenhundre og én med krav på de femhundre jeg ikke hadde betalt pluss renter og purregebyr.

...

Hei! Hva er dette? Hadde vi ikke en avtale? Altså sender jeg en e-post og spør hva som foregår og viser til e-postmeldingen hvor jeg fikk beskjed om at tusen var OK. Intet svar.

Ikke før i dag da to brev igjen kommer; ett med krav på de femhundre pluss enda mere renter og purregebyr - og ett som er varsel om inkasso!

Da jeg endelig har fått de nye høreapparatene, kastet jeg meg over telefonen, men akk, for sent. Norge stenger tidlig. Jeg fyrte av enda en e-post men kommer naturligvis til å ringe igjen i morgen.

Hvordan føler man seg når man mottar slike brev? Det føles som et imaginært slag i ansiktet med flat hand. Man føler seg tråkket under byråkratiets støvel. Se, dette er hvor vi mye vi bryr oss om deg, ditt kryp. Dette er hvor mye vi respekterer deg. Du har forbrutt deg mot byråkratiet og er derfor et moralsk undermenneske og vi vil behandle deg deretter.

Naturligvis er det ikke slik og mest sannsynlig er dette et resultat av saksbehandlere på ferie og prosedyrers egen innebygde automatikk, men da er spørsmålet om det behøver å være slik?

Burde ikke byråkratiets ansikt mykes opp? Burde man ikke endre innstilling? Fra å være kontrollorgan til serviceorgan, for eksempel? 

Slike endringer har også skjedd, blant annet i Finland og i Portugal, men etter en slik opplevelse er jeg ikke så sikker på Norge. Henger det enda igjen rester av det gamle byråkratiet hvor det var en arm av maktapparatet som ved siden av rent praktiske oppgaver, også hadde en disiplinær funksjon? 

Når man velger trusler istedet for kommunikasjon og dialog, kan man begynne å lure. Kanskje slike trusselbrev ikke er ment å taes for alvorlig, men de gir uansett byråkratiet et umenneskelig og utilnærmelig ansikt. 

Vil man dette?

Søvnpolitiet

Her i Norge vet alle hva A- og B-mennesker er, men da jeg første gangen brukte disse betegnelsene i Finland ble den jeg snakket med forvirret; kategoriserte man folk slik i Norge? Bedre og mindre bedre mennesker, klasse A og klasse B, prima og sekunda vare?

Jeg fikk oppklart misforståelsen, men ved nærmere ettertanke er det kanskje tross alt slik mange ser det, i alle fall A-menneskene? Vi B-mennesker er late og umoralske fordi vi ikke legger oss tidlig og spesielt fordi vi sover lenge etter at sola har stått opp, noe som forresten ikke er noen kunst i nordiske sommernetter.

Da jeg var yngre ble jeg forsikret om at dette bare var en vanesak og at det ville gå over med tiden. Vi er alle i bunn og grunn A-mennesker og B-mennesket er et naturens mistak som vil bli rettet opp med tiden. 

Vel, slik har det ikke gått. Jeg er over femti år og selv om jeg håper å leve flere tiår til, er det lite håp om at jeg noensinne vil sprette opp, glad og munter og hilse sola jublende velkommen. De eneste gangene jeg betrakter soloppgangen med våkne sanser, er når jeg enda ikke har gått til sengs.

Er jeg dermed lat? I et intervju påstod jeg det, men journalisten konkluderte da med at latskap må være en indre egenskap da jeg også påstod at jeg tegnet rundt regnet 500 tegninger per år, hvilket enkelte år er en underdrivelse. I tillegg kommer malerier og lydeksperiment og skriverier, for ikke å glemme arbeid i hjemmet og annet som kan klassifiseres under aktiviteter av ymse slag, noen til nytte og noen til fornøyelse. 

A-mennesker virker også å tro at slike som oss sover lengre, bare fordi vi sover lengre om morgenen. Vel, skal vi få våre åtte timers søvn, må vi det, da vi er oppe mange timer etter at A-mennesket har overgitt seg i Morfei armer. Tydeligvis behersker ikke A-menneskene den enkleste regnekunst.

Det er når man hører de moralske over- og undertonene hos disse at man lengter etter Søvnpolitiet.

Søvnpolitiet? Hva er det?

Jo, nå skal dere høre. I et land langt, langt borte regjerte B-tyrannen. Han bestemte at det var umoralsk og forkastelig å gå tidlig til sengs og å stå tidlig opp og for å forhindre slik bakstreversk og samfunnsskadelig virksomhet, ble Søvnpolitiet dannet.

Etter solnedgang gikk de langs gatene og så de lys ble slokket før midnatt, dundret de på dørene og brølte: "Søvnpolitiet! Våkne!" Når dørene ble åpnet marsjerte de inn i huset og sjekket at ingen lå og sov og mumlet at jaha, hvordan står det til her da? Ingen murmeldyr her, hva? 

Neida, neida, mumlet de søvndrukne A-menneskene, vi skulle akkurat til å se på Late Night Show og etter det på Late Late Night Show og etter det tenkte vi ta en titt på The Twilight Hour på kanal femtito. 

Hm, hm. Jaja, og hold dere unna sengene bare, OK? Joda, joda, naturligvis.

I grålysningen ville nye patruljer kontrollere at ingen var oppe og forstyrret den alminnelige ro og orden med mistenkelige daggryaktiviteter. Hvis noen ble pågrepet i våken tilstand før klokka elleve ble de bøtelagt og beordret til sengs uten videre dikkedarer.

Det skulle vært mulig å sende alle A-mennesker til det landet for minst et halvt års opphold og etter det kunne man spurt dem hvordan det nå var, dette med moral i forhold til forskjellige døgnsrytmer.

Engler, finnes de?

Dessverre, det kan jeg nok ikke svare på, men det kan nok heller ikke Trygve Hegnar. Allikevel erklærer han bombastisk at de ikke finnes i en opprørt kommentar til at prinsessen Märtha Lousie nå skal lære folket å kommunisere med engler.

For å kunne påstå at noe ikke finnes, kreves det like så meget at man kan underbygge sin påstand, som når man påstår at noe finnes. Hittil har ingen kunnet levere noe allmenngyldig bevis for at Gud finnes, men heller ikke for det motsatte. Å påsta at noe ikke finnes fordi vi ikke kan se eller oppleve det med våre fysiske sanser, er litt for naivt. I den motsatte leiren påstår man nemlig at vi må utvikle våre sanseorganer for å kunne se det som er usynlig for oss i hverdagen, om man kan bruke det uttrykket. Påstand står altså mot påstand til det motsatte er bevist.

Hvis Hegnar skulle ha kommet med en vektig kritikk mot prinsessens planer om å starte engleskole, burde den heller ha konsentrert seg om det udemokratiske i å kreve en såvidt skyhøy pris som inngangsbillett. Om det var 21 000 eller 12 000 kroner, husker jeg ikke, men uansett er det ikke noe gud og hvermannsen kan hoste opp på sparket, selv ikke i våre oljerike dager. Fremdeles har altfor mange andre utgifter som må skjøtes om, før man kan begi seg ut på englejakt.

Om englers eksistens kan man mene hva man vil, men skulle de virkelig finnes, er dette en så viktig sak for alle og enhver, at dette ikke bare skulle forbeholdes de som har råd til å betale for kunnskapen. Å kreve betalt for slikt, er rett og slett umoralsk, spesielt da man må formode at vår prinsesse ikke lider noen materiell nød. Hvis hun allikevel skulle behøve en inntekt, burde hun i det minste senke prisen noe. Gjør døren høy og porten vid. La alle komme inn.

Når det er sagt, håper jeg virkelig at engler finnes og om de gjør det og har tid, kunne de kanskje hviske et ord eller ti i prinsessens øre, noe om moral og økonomi? Ja, om de er på farten, kunne de kanskje henvende seg til Hegnar også med samme tema?